Amerika og Vestindia

Hovedmonter i utstillingen. 3. etasje i Georg Sverdrups hus

Frankrikes første bølge av kolonisering på 1500- og 1600-tallet har medført at fransk fortsatt brukes som morsmål og offisielt språk i Nord-Amerika og Vestindia (Antillene).

Jacques Cartier gjorde krav på Canada i 1534, og franskmenn bosatte seg i det som i dag er provinsen Quebec og i Acadia. Etter at Frankrike måtte avstå Acadia til England på 1700-tallet (fredsavtalen i Utrecht 1713 etter Den spanske arvefølgekrig), ble de som ikke ville gå over til engelsk, deportert til New England og Louisiana (de siste kalles cajuns, av Acadiens). Denne hendelsen kalles ‘Den store forstyrrelsen’ (Le Grand dérangement) og er viktig i Canadas historie. I dag har den amerikanske delstaten Louisiana fransk som offisielt språk ved siden av engelsk, selv om bare vel 4% av delstatens innbyggere snakker fransk hjemme. Fransk brukes også i lokalsamfunn i New England-statene, men har ingen offisiell status og er på vikende front.

Frankrike tok Martinique og Guadeloupe i Vestindia i 1635, og Fransk Guyana i Sør-Amerika i 1677. I 1946 ble disse tre koloniene oversjøiske franske fylker (Départements d’Outre-Mer: DOM). Haiti var underlagt flere europeiske stater, og var en tid under fransk herredømme, men erklærte seg uavhengig i 1804, som den første svarte republikk.

Canada og USA

Canada har den største fransktalende befolkningen utenfor Frankrike (9,5 mill. ifølge OIF). De fleste bor i Quebec, som er den eneste av landets ti provinser som har fransk som eneste offisielle språk. Provinsen Nouveau Brunswick / New Brunswick er Canadas eneste tospråklige provins. På føderalt nivå er Canada tospråklig engelsk-fransk. De andre provinsene er engelsktalende, med fransktalende minoriteter (i Ontario 7,5%) som etter hvert går over til engelsk.

Helt frem til 1960-årene ble det frankofone samfunnet assosiert med et konservativt landbrukssamfunn, lavt inntektsnivå og den katolske kirke. Den anglofone befolkningen sto for handel og industri og var mer moderne og velstående. Den stille revolusjonen (La révolution tranquille) i 1960-årene var et opprør mot kirkens og de konservatives makt. Det var en kamp for modernisering og likestilling med den anglofone befolkningen. En separatistbevegelse fikk støtte av president de Gaulle da han på statsbesøk i 1967 ropte «Leve det frie Quebec!» (Vive le Québec libre!). Le Parti Québecois kom til makten i 1976 og det ble avholdt to folkeavstemninger om løsrivelse (1980, 1995), men begge endte med nei. Canada spiller en viktig rolle innenfor frankofone organisasjoner, for de har måttet slåss mot engelsk dominans. Den nåværende generalsekretæren i OIF, Michaëlle Jean, er canadisk.

Fransk-kanadisk språk har visse særtrekk og en del lån fra engelsk. Standardspråket ligger nær det franske, men det finnes en folkelig muntlig form kalt joual (etter uttalen av cheval). Canada har sterke forskningsmiljøer på tospråklig undervisning.

Gabrielle Roy (1909-1983)

Forfatterne er ikke som i andre perifere frankofone områder avhengige av franske forleggere, men det gir prestisje å få franske priser. Gabrielle Roy var første utenlandske og første kanadiske vinner av Femina-prisen i 1947 med Bonheur d’occasion, en sosialrealistisk roman som la handlingen til arbeiderstrøk i Montreal. Antonine Maillet fra Acadia var første kanadiske vinner av Goncourt-prisen i 1979 med Pélagie-la-Charette, om en kvinne som kom tilbake fra Louisiana etter deportasjonen. Anne Hébert kalles Quebec-litteraturens «grand old lady» (La grande dame de la littérature québecoise). Hun skrev en rekke romaner fra 1970 som fikk stor anerkjennelse i hele den frankofone verden: Kamouraska (1970), sjalusidramaet Les fous de Bassan, som fikk Femina-prisen i 1982, og Le premier jardin (1988). Hun skildrer lidenskap som undertrykkes av tradisjoner og manglende individuell frihet. I Jacques Poulins Volkswagen blues (1984) er helten en forfatter på jakt etter lykken. Stilen er enkel, med mange engelske uttrykk. I 2006 får Nancy Huston Femina-prisen med Lignes de faille. «Migrasjonslitteratur» er viktig i Canada, som har mange forfattere med opprinnelse i andre land, for eksempel Dany Laferrière, som kom fra Haiti til Quebec i 1978.

Guadeloupe og Martinique

I Vestindia ble Guadeloupe og Martinique ble «oppdaget» av Columbus i 1493 og 1502. De ble franske kolonier på 1600-tallet. Den utstrakte slavehandelen gjorde det mulig å drive store sukkerplantasjer som var økonomisk viktige for Frankrike på 1700-tallet. I dag er turismen viktigste inntektskilde. Befolkningen er tospråklig kreolsk-fransk.

Aimé Césaire (1913-2008)

Martiniques første store forfatter var Aimé Césaire, som debuterte med det surrealistiske dikt-eposet Cahier d’un retour au pays natal (1939). Det var en hyllest til vestindiske slaver og deres afrikanske røtter. Der var her han lanserte begrepet negritude. Han fikk stor innflytelse på afrikanske forfattere også på grunn av sine antikolonialistiske essays (Discours sur le colonialisme, 1950 og Toussaint Louverture, 1960, om Haitis uavhengighetshelt), samt sine mange teaterstykker og diktsamlinger. Han var politisk aktiv, deputert i den franske nasjonalforsamlingen i 48 år og ordfører i hovedstaden Fort-de-France i 56 år.

Den andre store forfatteren er Edouard Glissant. Hans roman La lézarde fikk Renaudot-prisen i 1958, og han har skrevet mange essays og diktsamlinger. Han har særlig betydning fordi han lanserte begrepene antillanité og créolité, som har inspirert yngre forfattere som Patrick Chamoiseau og Raphaël Confiant.

Disse to skriver sammen med Jean Bernabé Elogé de la créolité (1989). De lovpriser skaperkraften i kulturblandinger, ikke bare i Vestindia men også andre steder. Raphaël Confiant kjemper for kreolsk som skriftspråk, men har også suksess som romanforfatter på fransk. Patrick Chamoiseau fikk Goncourt-prisen for romanen Texaco i 1992. Han skriver også for teater og film og utdyper begrepet kreolitet.

Den første betydelige forfatteren fra Guadeloupe er Simone Schwarz-Bart med sine to romaner Pluie et vent sur Télumée Miracle (1972) og Ti jean l’horizon (1979). Maryse Condé er særlig kjent for romaner som tar opp kjønn og rase. Hun søkte sine afrikanske røtter og bodde flere år i Vest-Afrika. Derfra kommer bestselgeren Ségou (1984) en historisk roman om Bambara-kongedømmets møte med den franske koloniseringen. Moi, Tituba, sorcière noire de Salem (1986) handler om slaveriet i Vestindia og USA.

Haiti

Haiti, som ligger i Vestindia men ikke tilhører Frankrike, ble «oppdaget» av Columbus i 1492 og utgjør i dag 1/3 av øya Hispaniola, mens naboen Den dominikanske republikk utgjør 2/3, en deling som ble offisiell i 1844. Hispaniola var spansk koloni til franskmennene overtok i 1697. Slavene fra Afrika gjorde opprør under den franske revolusjonen. Ledet av Toussaint-Louverture erklærte de seg uavhengige i 1804, som første selvstendige svarte republikk. Siden har landet hatt urolige politiske forhold. Haiti ble okkupert av amerikanerne i første halvdel 1900-tallet og fikk deretter diktatorer som Papa og Baby Doc Duvaliers (1957-1986). I tillegg til vanstyre har jordskjelv og andre naturkatastrofer gjort landet til det fattigste på den vestlige halvkule.

Dany Laferrière (1953-)

Befolkningen er for det meste av afrikansk herkomst, og alle snakker franskbasert kreolsk, mens fransk brukes i statsadministrasjonen og i undervisning. Kreolsk har her fått status som offisielt språk ved siden av fransk. Landet er medlem av OIF.

Den første viktige romanen fra Haiti er Gouverneurs de la rosée (1944) av Jacques Roumain. Han grunnla kommunistpartiet på Haiti og kjempet mot amerikansk dominans. René Depestre ble den første fra Haiti som vant Renaudot-prisen med Hadriana dans tous mes rêves (1988). Dany Laferrière, som flyttet til Quebec, hadde stor suksess med debutromanen Comment faire l’amour avec un nègre sans se fatiguer (1985). Han har skrevet bl.a. L’odeur du café (1991) og Le charme des après-midi sans fin (1997) fra Haiti. I 2013 ble han innvalgt i L’Académie française som den andre med afrikansk opprinnelse, etter Senghor fra Senegal.

Fransk Guyana

Fransk Guyana, som er et fransk oversjøisk fylke, ligger ikke i Vestindia, men nordøst i Sør-Amerika, ved det Karibiske hav. Området ble «oppdaget» av spanjolene i 1499 og kolonisert av flere europeiske makter før Frankrike overtok på slutten av 1600-tallet. I 1877 fikk innbyggerne fransk statsborgerskap. Men landet hadde dårlig rykte fordi 70.000 franske straffanger ble deportert dit mellom 1852 og 1937 (bl.a. Alfred Dreyfus, som satt på straffeanstalten Djevleøya). Guyana ble fransk oversjøisk fylke i 1946. I 1968 ble det bygd en rakettutskytningsbase, Guyanas romfartssenter, for ESA (European Space Agency), og dette har bedret både økonomien og ryktet betydelig.

Kreolsk snakkes av de fleste, mens fransk er offisielt språk.

Poeten Léon Gontran Damas fra Guyana var en av grunnleggerne av negritude-bevegelsen i 30-årene sammen med Léopold Sédar Senghor og Aimé Césaire, og ga ut flere diktsamlinger med enkle, rytmisk slående og ofte humoristiske dikt, men også engasjerte dikt om slavehandel og rasediskriminering.

Utstilte bøker:

Albert, Julie Auger et Deborah Piston-Hatlen  (sous la direction). Le Français en Amérique du Nord: état présent. Québec: Presses de  l'Université Laval, 2005.  583 s.

Brun-Trigaud, Guylaine; Robert Damoisseau. Atlas linguistique des Petites Antilles. Paris : Comité des travaux historiques et scientifiques, 2011. 350 s.

Césaire, Aimé. Poésie, théâtre, essais et discours [Ouvrage publié sous la direction d'Albert James Arnold]. Paris: CNRS éditions, 2013. 1805 s.

Damoiseau, Robert. Éléments de grammaire comparée français-créole haïtien. Matoury: Ibis rouge, 2005. 180 s.

Frémont, Donatien. Les Français dans l'Ouest canadien. Saint-Boniface, Man.: Éditions du Blé, 2002. 302 s.

Hazaël-Massieux, Marie-Christine. Textes anciens en créole français de la Caraïbe: histoire et analyse. Paris: Publibook, 2008. 487 s.

Hébert, Anne. Les fous de Bassan. Paris: Seuil, 1982. 248 s.

Huston, Nancy. Cantique des plaines. Arles: Actes sud, 1993. 270 s.

Maillet, Antonine. Pélagie-la-Charrette. Paris: Grasset, 1979. 314 s.

Roy, Gabrielle. La détresse et l'enchantement: autobiographie. Montréal: Boréal, 1988. 506 s.

Disputas om fransk språk i Louisiana (USA)

Cand.philol. Francine Girard Lomheim ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.): L’expression de la personne dans un Français de Louisiane. Grammaire du pronom cadien dans les paroisses de Saint-Landry et de Vermilion.

Plakat i pdf

Deler av utstillingen