I døde språks selskap: Sanskrit

I døde språks selskap er en arrangementsserie om fortidens store språk og kulturer, og vårt møte denne gangen er viet sanskrit. Sanskrit er et klassisk språk, et dødt språk. Men hvorfor er det da så levende? Og hvorfor brukes, studeres og utforskes det fortsatt den dag i dag?

Sanskrit har vært omtalt som de indiske gudenes språk, som hinduismens og buddhismens hellige språk, og som det indoeuropeiske “urspråket”, eller i hvert fall som “mer fullkomment enn gresk, mer innholdsrikt enn latin, og uendelig mer edelt enn begge”, som William Jones sa i sin tale for The Asiatic Society i 1786 om de indoeuropeiske språkenes slektskap. 

Om sanskrit

Fra Ola Wikanders bok I døde språks selskap (Pax 2009):

«Sanskrit [er] Indias religiøse og lærde språk fremfor alle andre, bæreren av en nærmest uoverskuelig mengde litterære og religiøse tradisjoner, et språk som har blitt lest, skrevet, resitert og formet i løpet av tre årtusener. For sanskrit gjelder i aller høyeste grad det noen en gang sa om latin: “lt is not dead – it has merely ceased to be mortal.” Slik har sanskrit alltid blitt oppfattet i India: Som de udødelige gudenes selvfølgelige tungemål, et tilsynelatende konstant uttrykk for den indiske kulturens egenart. Når man i dag undersøker språksituasjonen i India, svarer over 40 000 mennesker at det i teorien “døde” sanskritspråket er morsmålet deres. På sanskrituniversitetet i Poona foregår all undervisning på det “døde” språket. Man sender til og med nyhetsmeldinger på sanskrit i statlige tv-kanaler. Sanskrit ses i India som en nasjonal skatt, et fullendt språk uten feil.»

«Den litteraturen som er bevart på dette språket er som sagt så godt som ufattelig i omfang. [...] Det gigantiske nasjonaleposet Mahābhārata, som uten noen som helst problemer tar prisen som verdens lengste diktverk. Mahābhārata, «den store [fortellingen] om klanen Bhārata», er omtrent syv ganger så lang som Iliaden og Odysseen til sammen. Det enorme eposet rommer et hav av fortellinger og deler som virker nærmest utrolige i sin størrelse. Bhagavadgītā, den mest elskede av alle hinduiske tekster, er en annen liten del av dette enorme diktverket.»

«Mahābhārata kan være et bilde på hvordan hele sanskritlitteraturen er bygget opp. Myriader av verk på prosa og vers (ofte det siste) behandler en rekke helt ulike emner. Her finner man skjønnlitteratur, hymner, skolastikk, teologi, filosofi, kunstpoesi, medisinske verk, kjærlighetshåndbøker, tekster om astrologi og spådomskunst, drama og i prinsippet alle andre tenkbare genrer. Så fort man i India i de siste 2500 årene har villet skrive noe med en viss autoritet, har man oftest brukt sanskrit som uttrykksmiddel.»

Program

Dagens ekspertpanel består av Jens Braarvig og Eystein Dahl. Det blir korte innlegg, samtale og mulighet for publikum å stille spørsmål. Vi spanderer bokstavkjeks og kaffe/te.

Jens Braarvig er professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo og direktør for Norsk filologisk institutt
Eystein Dahl er instituttleder for Institutt for språk og kultur, Universitetet i Tromsø.

I døde språks selskap

I døde språks selskap er en ny arrangementsserie på Scene HumSam om fortidens store språk og kulturer. De fleste språk i menneskehetens historie har mistet livet ved sine taleres siste åndedrag, men noen få utvalgte har overlevd og vunnet evig liv – i skrift. Gjennom foredrag og samtaler lar vi den gamle skriften tale høyt, og vi argumenterer for fortidens sentrale betydning for vår egen tids forståelse av det å være menneske. Hvorfor overlevde akkurat disse språkene den visse død? Og er overlevelse i skrift alltid et kvalitetsstempel?

I døde språks selskap er et samarbeid mellom Universitetsbiblioteket og Norsk filologisk institutt (PHI).

 

 

Publisert 21. nov. 2017 15:21 - Sist endret 21. nov. 2017 15:21