Forfattere under diktaturet
Under diktaturet skrev den argentinske forfatteren Rodolfo J. Walsh (1927-1977) en kritisk tekst mot juntaen: «Åpent brev fra en forfatter til militærjuntaen» 24. mars 1977. En dag etter ble han kidnappet og «forsvunnet».
Mange forfattere, intellektuelle og politikere måtte reise i eksil til Spania og andre spansktalende land. Det var også mange andre som reiste til Sverige, Norge og andre land i Europa.
Kritisk tilnærming til den «virkelige realiteten», menneskerettigheter, minne, glemsel, «desaparecidos» og stjålne barn er ofte emner i den nyere argentinske litteraturen.
En annen forfatter, Ernesto Sábato (1911-2011) ledet Den nasjonale kommisjonen for
forsvinning, CONADEP. Kommisjonen undersøkte menneskerettighetsbrudd som skjedde i Argentina mellom 1976 og 1983. Denne etterforskningen ble reflektert i den overveldende bok Nunca más. A Report by Argentina’s National Commission on Disappeared People, 1985.
I utstillingen ser vi noen få eksempler på nyere romaner. I noen av dem finner en etisk refleksjon over diktaturet og undertrykkelsen og for menneskerettighetene. I noen andre er diktaturets tid presentert som den sosiale og historiske konteksten hvor handlingen i romanen foregår. Andre er selvbiografiske romaner.
I de siste årene har det kommet noen romaner med et synspunkt som viser et generasjonsskifte, et godt eksempel er El espíritu de mis padres sigue subiendo en la lluvia, norsk oversettelse: Kristina Solum: Mine foreldres ånd stiger i regnet. De er skrevet av unge forfattere som ikke opplevde diktaturet som voksne, men gjennom en barndom i et landskap av politisk ufrihet og erfaringer knytter til foreldrenes opplevelser.