Nord-Afrika og Midtøsten

Hovedmonter i utstillingen. 3. etasje i Georg Sverdrups hus

Under Frankrikes andre koloniseringsperiode på 1800- og 1900-tallet ble Nord-Afrika og Midtøsten en del av imperiet. Etter Napoleons-krigene gjaldt det å vinne nye områder for økonomisk og politisk makt, og Middelhavets sørlige bredd ble ansett strategisk viktig.

I Algerie førte Frankrike en langvarig og blodig erobringskrig, fra Alger ble inntatt i 1830 til de siste fjellområdene overga seg, i 1871. Landet ble tidlig (1848) erklært som en bosettingskoloni, med stadig sterkere tilknytning til Frankrike, fra 1881 som tre oversjøiske fylker (départements). Frigjøringskrigen 1956-1962 var også bitter. Disse omstendighetene forklarer at Algerie ikke har sluttet seg til L’Organisation internationale de la Francophonie (OIF).

Tunisia og Marokko ble protektorater i henholdsvis 1882 og 1912. De hadde et visst selvstyre mht. religion og undervisning. Protektoratene ble uavhengige i 1956 uten strid, etter «bare» 75 og 46 års kolonisering. Disse statene er begge medlemmer av OIF.

Mauritania, som hadde vært en av koloniene i Vest-Afrika og ble uavhengig i 1960, valgte i 1989 å bli medlem av L’Union du Maghreb arabe (UMA). Maghreb betyr ‘landet der solen går ned’ på arabisk og viser til landene vest for Nilen. Landet er medlem av OIF.

I Midtøsten bestemte Folkeforbundet at Syria og Libanon skulle bli protektorater under Frankrike i 1920, da det osmanske riket falt sammen etter første verdenskrig. Libanon ble selvstendig i 1943, Syria i 1946. Libanon er medlem av OIF, ikke Syria.

Fransk ble innført som offisielt språk i alle disse områdene, men ble erstattet av arabisk ved frigjøringen på 40-, 50- og 60-tallet. Til tross for arabiseringen har fransk satt spor etter seg og står sterkt i undervisning, særlig i realfag og på høyere trinn, og det brukes i næringslivet, internasjonal kommunikasjon og litteratur. Franske medier og de mange nord-afrikanerne som bor i Frankrike og holder kontakten med hjemlandet, sørger også for at mange fortsatt behersker fransk.

Berberne, som var de opprinnelige innbyggerne i Nord-Afrika før araberne kom på 600-tallet, har gjerne brukt fransk i protest mot den påtvungne arabiseringen. Det gjelder særlig i Marokko, der berberne utgjør ca. 40-50% av befolkningen, og i Kabylia i Algerie, der mange av de ca. 25% algeriske berberne bor. Begge land har de siste årene innført berbisk som offisielt språk ved siden av arabisk, og det gis en viss undervisning i språket. Tunisia har bare ca. 2% berbere.

Algerie

Algerie står i en særstilling, både fordi koloniseringen var så brutal og landet forble kolonisert så lenge (132 år), og fordi europeerne overtok mye av jorden. I 1962 hadde Algerie en europeisk, for det meste fransk, befolkning på ca. 1 million, de såkalte pieds noirs, «svartføtter», som ble tvunget til å forlate landet. (Betegnelsen var opprinnelig myntet på arabiske arbeidere ombord i kulldrevne båter, før navnet ble annektert av deler av den europeiske befolkningen i opposisjon til franskmenn fra kontinentet).

Ikke bare erobringen, men også frigjøringsbevegelsen varte lenge. Den fødtes på 1930-tallet under slagordet «Arabisk er mitt morsmål, Algerie er mitt land, islam er min religion». Opprøret i 1954 ble ledet av FLN (Front de libération nationale), som siden har spilt en dominerende politisk rolle, først i ettpartistaten og siden ved valg. De første ble holdt i 1990 og 1991. Da tapte FLN mot FIS (Front islamique du salut), men hæren hindret islamistene i å komme til makten. Det utløste en bølge av terror. Først var den rettet mot militære og intellektuelle, som ofte var frankofone, men siden utviklet den seg til blind terror. 1990-tallet kalles derfor «det svarte tiår» (se Stora 2001: La guerre invisible. Algérie, années 90). Da dagens president, Abdelaziz Bouteflika, første gang ble valgt til president i 1999, la FIS ned våpnene. Følgene merkes likevel fortsatt i samfunnet, som er splittet mellom «tradisjonalister» og «modernister», mellom arabisktalende og fransktalende. Konflikter med berberne har ført til at en del i dag får undervisning i sitt morsmål og at berbisk er blitt offisielt språk ved siden av arabisk.

Det er ikke lett å være frankofon forfatter i et antifransk samfunn. Mohammed Dib er The Grand old man i denne litteraturen. La grande maison (1959) og de to påfølgende romanene (den «algeriske trilogi») beskriver samfunnet på 1950-tallet, og disse og andre verk har hatt stor innflytelse på senere algeriske forfattere.

Assia Djebar er den fremste kvinnelige forfatteren. Novellesamlingen Femmes d’Alger dans leur appartement (1980) (tittelen er lånt fra et maleri av Delacroix) skriver om kvinner som i generasjoner har vært innestengt og ikke kommet til orde annet enn på muntlig berbisk eller arabisk. I L’amour, la fantasia (1985) fletter Djebar eget liv inn i beretningen om fransk kolonisering. Loin de Médine (1991) gir en ny fortolkning av islamsk tradisjon. Boken, som går tilbake til profetens død og kvinnene i hans liv, var en reaksjon på islamistenes fremstøt. Djebar var den første algeriske forfatter som ble innvalgt i L’Académie française (2005) og har også vært foreslått til Nobels litteraturpris.

Kateb Yacines Nedjma (1956) anses som den første nyromanen i den algeriske litteraturen. Rachid Boudjedras La Répudiation (1969) kritiserer de nye makthaverne for undertrykkelse, ikke minst av kvinnene, og for korrupsjon og hykleri. Leïla Sebbar er en produktiv og mye lest forfatter som har skrevet essays, noveller og romaner, særlig om forholdet mellom Øst og Vest og om eksil. Yasmina Khadra (kvinnelig pseudonym for den mannlige forfatteren Mohammed Molessehoul) fikk stor suksess med kriminalromanene om den ubestikkelige politifullmektig Lhob i et Algerie preget av fanatisme og maktkamp: Morituri (1997), Double Blanc (1998) og L’automne des chimères (1998). Andre romaner, som Les Hirondelles de Kaboul (2002) og L’attentat (2005) setter fokus på forholdet mellom Vesten og Østen. Mange av verkene er omarbeidet for teater, film, dans og tegneserie. Blant de nyeste forfatterne er Kamel Daoud. Hans mye omtalte Meursault, une contre-enquête (2014) er et spill over og en dialog med Albert Camus klassiske roman L’étranger, som utspiller seg i Algerie. Daouds jeg-forteller kritiserer både kolonialismen, gjennomføringen av den algeriske frigjøringskrigen og dagens algeriske samfunn. Den fikk i 2016 Le Goncourt du premier roman.

Tunisia

Tunisia har vært hjemsted for flere store sivilisasjoner. Fønikerne grunnla Kartago i 814 f.Kr., og ble etterfulgt av romerne, vandalene, bysantinerne og endelig araberne på 600-tallet. I mer enn 800 år ble landet styrt av forskjellige dynastier, før det osmanske riket tok makten på 1500-tallet. Da franskmennene gjorde krav på Tunisia som protektorat i 1881, hadde det et relativt autonomt monarki, Husseynitt-dynastiet, som allerede i 1861 laget en grunnlov (Destour). Det ble sittende til uavhengigheten i 1956, da landet ble republikk. Partiet Néo-Destour ble stiftet i 1934 av Habib Bourguiba, som ble Tunisias første president og innførte den mest progressive lovgivningen i den arabiske verden. Den avskaffet polygamiet og ga kvinner rett til skilsmisse ved gjensidig avtale (istedenfor ensidig «avvisning» fra mannens side). Religionen måtte følge statens lover, og det ble satset sterkt på skolegang. Bourguibas styre var imidlertid autoritært, og den aldrende presidenten ble styrtet i et kupp ledet av Zine el-Abidine Ben Ali i 1989. Han ble også stadig mer autoritær, og ble styrtet i 2011, da den arabiske våren startet i Tunisia. Landet har siden gjennomgått en turbulent politisk periode, men har fått ny grunnlov og nytt parlament. I 2015 fikk den sivile «kvartetten» (fagforening, arbeidsgiverforening, menneskerettighetsforening og den nasjonale advokatforening) Nobels fredspris.

Tunisierne er stolte over sin flerkulturelle fortid og har et avslappet forhold til fransk. Den mest kjente forfatteren er Albert Memmi, som erklærte: «Man kan være både jøde, tunisier og fransk på samme tid». Hans essay Portrait du colonisé précédé du portrait du colonisateur (1957) viser koloniseringens negative psykologiske virkning på begge parter.

Marokko

Marokko ligger bare 17 km fra Gibraltar og har historisk hatt nær kontakt med Spania. Berberne erobret deler av Spania, før Spania gjenerobret disse og også tok deler av Marokko. Etter Spanias seier i 1492 tok Marokko imot nesten en million maurere og jøder. Disse befolkningsgruppene har siden preget Marokkos kultur og økonomiske utvikling. Spania besitter fortsatt to autonome byer i Marokko, Ceuta og Melilla, som i dag tiltrekker seg mange flyktninger på vei til Europa.

I 1554 overtok lokale dynastier makten og styrte i nesten 500 år, inntil Frankrike fikk overherredømme over Marokko i 1912. Offiseren Lyautey ble utnevnt til generalresident (résident général). Hans styre var pragmatisk og preget av respekt for lokale skikker og institusjoner. Ved frigjøringen i 1956 ble sultanen gjeninnsatt, og dagens kong Muhammed 6. er en etterkommer av dette alawitt-dynastiet. Marokkos forhold til kolonitiden er derfor et helt annet enn Algeries, som de har et anstrengt forhold til. Det store stridsspørsmålet mellom dem er Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni som støttes av Algerie i kampen for selvstendighet, men som Marokko anser som del av sitt territorium.

Fransk står relativt sterkt i undervisning og kommunikasjon, men Marokko har større analfabetisme og dermed færre frankofone enn Algerie og Tunisia.

Driss Chraïbi var den første store frankofone forfatteren i Marokko. Hans roman Le passé simple (1954) kritiserte visse sider ved islam og det patriarkalske samfunnet. I frigjøringskampens hete utløste dette en skandale og han dro i eksil i 25 år. Marokkos internasjonalt mest kjente frankofone forfatter er Tahar Ben Jelloun. Han ble den første marokkanske (og afrikanske) prisvinner av Goncourt-prisen med La nuit sacrée (1987), fortsettelsen av suksessromanen L’enfant de sable (1985), som utforsker tvetydig kjønnsidentitet gjennom en tradisjonell forteller. Han har også skrevet dikt og essays, bl.a. La plus haute des solitudes (1976), en psykologisk studie av maghrebinske innvandreres levekår i Frankrike, og Le racisme expliqué à ma fille (1998), som er oversatt til et tyvetalls språk. Sosiologen Fatima Mernissi har hatt stor innflytelse med sine bøker, bl.a. Sexe, idéologie, islam (1983). Årets vinner av Goncourt-prisen er Leïla Slimani med Chanson Douce (2016).

Libanon

Midtøstens mest kjente frankofone forfatter er Amin Maalouf, som ble innvalgt blant de «40 udødelige» i L’Académie française i 2011. Hans roman Le Rocher de Tanios fikk Goncourt-prisen i 1993. Han har også skrevet bestselgeren Léon L’Africain.

Utstilte bøker:

Calvet, Louis-Jean.  Histoire du francais en Afrique: une langue en corpropriété? Paris: OIF Editions Ecritures, cop. 2010. 209 s.

Chraïbi, Driss. Le passé simple. Paris: Denoël, 1986. 272 s.

Dib, Mohammed. La grande maison. Paris: Éditions du Seuil, 1952. 189 s.

Djebar, Assia. Kjærlighet, fantasia. Oversatt av Karin Holter. Oslo: Emilia, cop. 2003. 304 s.

Kateb, Yacine. Nedjma. Oversatt og med etterord av Kjell Olaf Jensen. Oslo: Pax, 1998. 219 s.

Le Français en Algérie: lexique et dynamique des langues. Bruxelles: Ducluot, 2002. 590 s.

Plakat i pdf