Introduksjon ved Johannes Mathias Hansteen

Det må hilses med glede at et utdrag av professor Christopher Hansteens Reiseerindringer skal utgis på nytt. Den første og eneste samlede norske utgave av boken forelå i 1859, utgitt på Chr. Tønsbergs Forlag i Christiania.

Det er karakteristisk for Christopher Hansteens internasjonale posisjon i datiden at den norske utgave ikke var den som utkom først. Efter påtrykk fra utenlandske venner og forbindelser ble boken presentert for det europeiske publikum i form av en tysk utgave, trykt i Leipzig i 1854, og en fransk versjon, utgitt i Paris i 1857. Derpå forelå den norske utgave i 1859 og endelig en svensk oversettelse, trykt i Stockholm i 1861.

På tross av at Christopher Hansteen iallefall i Norge inntok en sentral posisjon i sin samtids bevissthet, må man se i øynene at han selv for en vel orientert leser i vår tid vil stå som en fjern skikkelse med hvis navn man ikke forbinder svært meget. Selv om han levet helt til 1873, - han var født i 1784, - har det forløpne tidsrom brakt så store omveltninger på de fleste områder at minnet om hele hans kraftfulle personlighet og det miljø han sprang ut fra og selv var med på å prege, er glidd sterkt i bakgrunnen. På mere enn én måte er dette beklagelig. Det viser seg nemlig ved nærmere granskning at Christopher Hansteens personlighet og grunnleggende livsinnstilling inneholder trekk som har sterk appell til mennesker nettopp i vår tid. Betraktet under helhetens synsvinkel er hans mentalitet forbløffende moderne i dette ords beste betydning. Om dette vidner den herværende bok, preget som den er av en alltid rommelig menneskelighet og en sterk innfølingsevne overfor andre menneskers livsvilkår og skikker. Kanskje er det heller ingen tilfeldighet at en annen representant for omtrent samme tidsepoke og det selvsamme miljø, filosofen og pedagogen Niels Treschow, i vår tid er blitt oppdaget på nytt. Treschow er med rette blitt karakterisert som en foregangsmann og brobygger hvis tanker peker frem mot evolusjonsteoriens ideer som jo først konkretiserte seg mot slutten av attenhundretallet. Det hører med til helhetsbildet at Treschow var fetter til Hansteens mor og at Hansteen selv hadde vært Treschows elev ved Christianias Kathedralskole. Det er et faktum at samholdet i slekten var sterkt, og det er nærliggende å anta at det har eksistert en mental vekselvirkning mellom de to akademisk skolerte slektninger.

I sitt eget forord til første utgave av reiseerindringene, som også er tatt med i denne utgaven, redegjør Hansteen selv for sine biografiske data inntil bokens utgivelse. Hva han selv nødvendigvis hverken har kunnet eller villet ta med, er en retrospektiv karakteristikk av sin egen personlighet og ikke minst en beskrivelse av sin egen sentrale stilling blant landets naturvitenskapsmenn. Det tilkommer ennvidere en eftertid å se i den rette sammenheng hans posisjon som en av de mest samlende og insiterende kulturpersonligheter i persioden efter den nasjonale gjenreisning i 1814.

Sitt europeiske ry som vitenskapsmann vant Christopher Hansteen ved sine studier av jordmagnetismen. Han forteller selv hvorledes han ved rene tilfeldigheter ble interessert i de jordmagnetiske fenomener. Som matematikklærer ved den lærde skole i Hillerød kom han over to "upsalske glober" og ble meget interessert i noen magnetiske kurver som var inntegnet på disse. Dette endret hele hans livsløp og gav foranledningen til blant annet hans mange reiser i vitenskapens tjeneste.

Som et kuriosum kan nevnes at de to nevnte glober for ca. ti år siden ble gjenfunnet på Fredrikborgs Slott. De er i dag pietetsfullt tildelt en hedersplass på det nuværende Hillerød Gymnasium.

Sin første vitenskapelige bragd utførte Hansteen i 1811 ved å besvare en prisoppgave som var oppsatt av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab: "Kan man forklare alle Jordens magnetiske Særsyn af en enkelt Magnetaxe, eller nødes man til at antage flere?" Spørsmålet lyder temmelig selsomt for oss i dag, men i 1811 var det opplagt en fornuftig problemstilling. Den engelske naturforsker Edmund Halley hadde allerede i 1683 ment å ha påvist at jorden måtte ha fire magnetpoler, to i syd og to i nord. Hansteen hadde samlet et stort observasjonsmateriale av eldre dato ved siden av sine egne observasjoner. Han mente på dette grunnlag å kunne bekrefte Halleys antagelse om de fire poler, dvs. to magneter i jordens indre. Han mente også å kunne gi gode teoretiske begrunnelser for hvordan disse magneter oppførte seg. Den nevnte avhandling ble prisbelønnet og førte til at han i 1814 ble knyttet til det nyopprettede universitetet i Oslo, fra 1816 som professor i anvendt matematikk. Hans vitenskapelige hovedverk, "Untersuchungen über den Magnetismus der Erde", utkom med sitt første bind i Christiania i 1819. Verket ble aldri fullført, men det første bind er blitt et klassisk arbeide med internasjonal anerkjennelse; det siteres stadig.

Efter hjemkomsten i 1830 fra sin ekspedisjon til Sibir var Hansteen drivkraften ved opprettelsen av det første norske astronomiske og magnetiske observatorium. Bygningen som ble tegnet av arkitekt Henrik Grosch, var fullført i 1833. Umiddelbart derefter flyttet Christopher Hansteen med sin familie og sine vitenskapelige instrumenter inn i Observatoriet. Og det er i den følgende periode Hansteen for alvor utfolder seg som nyrydningsmann på en rekke områder: som lærer og foreleser, som forsker og som innehaver av offentlige verv, og ikke minst som en av støttepilarene i det daværende kulturelle miljø i landets hovedstad.

Det kan med rette hevdes at med Hansteens flyttet ikke bare naturvitenskapen, men også litteraturen og kunsten inn på Observatoriet. Stor gjestfrihet ble utfoldet i dette hjem. Selv en så uhyre kritisk iakttager som Camilla Collett uttaler at man der treffer personer som hun "tør vove at kalde vor Bys første". Hun tar så kraftig i at hun hevder at det i denne eldste av våre universitetsbygninger levdes et liv "åndelig hevet over Omgivelserne". Hva som iallefall kan slåes fast er at innstillingen i denne krets var preget av stor liberalitet. På den ene siden vanket dikteren Welhaven og hans venner der, de såkalt "troppister". På den annen side var det slik at en av husets døtre, malerinnen og kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen, av hjertet ikke kunne like "Troppens" estetiske vesen. Den radikalisme som har fått sitt litterære minnesmerke i Gunnar Heibergs "Tante Ulrikke", var i full utvikling alt i barndomshjemmet. Gjennom hele sitt liv forble Aasta Hansteen en stor beundrer av Henrik Wergeland, eller Henrik Verkland som hun kalte ham i norsk-norsk halsstarrighet. Sin far beundret og elsket hun høyt, men forøvrig viet hun store deler av sitt liv til kamp mot "hankjønnstyranniet". Som malerinne har hun skapt et ypperlig portrett av sin far; det tilhører i dag Nasjonalgalleriet.

Av dem som vanket på Observatoriet også på grunn av slektskapsbånd, var Bernhard Dunker, den kjente advokat og politiker. Hans mor var Conradine Dunker, født Hansteen, søster av professoren. Som estetiker tilhørte han opprinnelig Welhavens krets, men frigjorde seg efterhvert tydelig fra denne gruppe. Minnes bør han som en av dem som i egenskap av styremedlem for Christiania Theater fikk drevet igjennom at den oppadstrebende og sterkt omdiskuterte Bjørnstjerne Bjørnson ble sjef for teateret i 1865. Som forsvarer for Marcus Thrane og dennes tilhengere innla Dunker seg stor fortjeneste på tross av at han ikke vant denne prosess. I forholdet til Sverige ble han i 1860-årene en av foregangsmennene for den da gryende retning i norsk unionspolitikk som kulminerte i 1905.

Christopher Hansteens forhold til sin søster Conradine Dunker var noe ganske spesielt. Ut fra korrespondansen mellom disse to søsken vokste frem et erindringsverk, "Gamle Dage" av Conradine Dunker som må regnes som et av de mere betydningsfulle verk innen norsk memoarlitteratur. Deres far, konsumpsjonsinspektør Johannes Mathias Hansteen i Christiania, døde mens barna var små. Da broren erindret meget lite om sin far, tok fru Dunker i korrespondansen utgangspunkt i sine meget levende inntrykk fra deres felles bandomshjem. Det hele resulterte i et særdeles detaljrikt og nyansert tidsbilde fra årtiene noe før og en del efter år 1800. Fru Dunker kan trygt karkateriseres som et ektefødt barn av opplysningstiden. Hun er klar i sin stil, rasjonalistisk nøktern og på samme tid preget av humanitet og fordomsfrihet. Livet hadde slett ikke fart lett med henne, likevel har hennes stil helt opp i alderdommen bevart en umiddelbar friskhet. Som meget gammel dame har hun møtt Bjørnstjerne Bjørnson, og trekk fra hennes personlighet kan gjenfinnes i skikkelsen "Oldemor" i skuespillet "Leonarda".

At Hansteen i sine rikeste arbeidsår har hatt stor støtte i sin hustru Andrea, født Borch, er hevet over tvil. Det synes som hun har brakt inn et dypt moderlig og medfølende element i den travle krets. Et tydelig vidnesbyrd om dette er brevene til henne fra en takknemlig og hengiven Niels Henrik Abel nettopp i de år vårt store matematiske lys, knuget av allslags ytre vanskeligheter, trengte aller mest til omsorg og oppmuntring.

Skulle man gjøre et forsøk på å gi en felles karakteristikk av de generasjoner av dette slektsmiljø hvis liv og virke omfatter tidsepoken i og omkring Christopher Hansteens levetid, så må det være at mange av dets medlemmer søkte å gi sine tanker skriftlig form. De gjorde dette i form av brev, utrykte manuskripter, erindringer, reisebeskrivelser eller faglig betonte publikasjoner. Meget ofte lyktes det dem å gjøre dette på en klok, humørfylt og livsbejaende måte. Og kanskje passer denne karakteristikk best på Christopher Hansteen selv. Som forsker kan vi godt nu innse hans begrensning. Men som dynamisk drivkraft som virket ved sin ånd, sin penn og sin praktiske dyktighet i et lite, norsk miljø, skal vi ikke undervurdere hans betydning på noen av de mange felter hvor han engasjerte seg.

Minnemedaljen som ble preget ved Hansteens 50 års embedsjubileum, hadde en innskrift i tidens ikke meget beskjedne stil: "Splenet in orbe decus", d.e. "hans ry lyser over verden". Mon ikke Bjørnson gir uttrykk for noe meget riktigere og inderligere gjennom de vakre linjer som er hentet fra hans sang ved Hansteens båre:

"Han var den første mann
som steg med lys i land:
i vår nytid den første glans,
den første krans
som folket vant seg, det var hans."

Slik fortjener han å minnes av sin eftertid. (Bergen, mars 1969)

Johannes Mathias Hansteen