Denne guiden hjelper deg i å finne EU- og EØS-retten. Guiden er særlig laget for rettsanvenderen som vil finne frem til relevant EØS-rett. Guiden kan brukes som et verktøy til å undersøke en rettslig problemstilling hvor EØS-retten inngår i rettskildebildet.
EØS-rettens traktatgrunnlag
Grunnlaget for EØS-retten er EØS-avtalen inngått mellom EU, EUs medlemsstater og tre EFTA-stater (Norge, Island og Liechtenstein), og ODA-avtalen inngått mellom disse EFTA-statene, ratifisert i henhold til nasjonale forfatningsrettslige krav. Både EØS-avtalen og ODA-avtalen er traktater, også kalt folkerettslige avtaler.
EØS-avtalens hoveddel inneholder regler om overordnede prinsipper for EØS-samarbeidet, materialrettslige hovedregler i EØS-retten, og bestemmelser om opprettelse av EØS-organene. ODA-avtalen inneholder nærmere bestemmelser om EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen.
EU-rettens traktatgrunnlag
Grunnlaget for EU-retten er traktater inngått mellom EUs medlemsstater, ratifisert i henhold til nasjonale forfatningsrettslige krav. Det sentrale traktatgrunnlaget for EU-retten er Traktaten om Den europeiske union (TEU) og Traktaten om Den europeiske unions funksjonsmåte (TEUF).
EU-rettens traktatgrunnlag inneholder regler om overordnede prinsipper for EU-samarbeidet, materialrettslige hovedregler i EU-retten, og bestemmelser om opprettelse av EU-institusjonene og angir deres kompetanse.
Forordninger og direktiver
Forordninger og direktiver er de mest sentrale formene for rettsakter som EUs organer er gitt kompetanse til å vedta. Rettsakter må ha hjemmel i EU-rettens traktatgrunnlag. Rettsaktene inneholder sekundærrett som utfyller og gjennomfører hovedreglene i EU-rettens traktatgrunnlag.
Både for EUs medlemsstater og EFTA-statenes vedkommende inneholder direktiver regler om målsetninger som skal gjennomføres i nasjonal rett, mens forordninger ikke skal omskrives, men skal ha identisk tekst. Mens forordninger kommer direkte til anvendelse i EUs medlemsstater, må forordninger være innlemmet i EØS-avtalens vedlegg og være gjennomført i nasjonal rett for å komme til anvendelse for rettssubjekter i EFTA-statene (Norge, Island og Liechtenstein).
EU-organers forarbeider til rettsakter
EUs organers forarbeider til rettsakter har generelt mindre betydning enn det forarbeider har ved lovtolkning i tradisjonell norsk rettskildelære. EUs organenes forarbeider er likevel en rettskilde i EU- og EØS-retten.
Forarbeidene kan f.eks. inneholde utsagn som kan anvendes til å bekrefte formålet med en forordning eller et direktiv.
Beslutning fra EØS-komitéen om innlemmelse i EØS-avtalen
EØS-komitéen har kompetanse til å beslutte at en rettsakt innlemmes i EØS-avtalen. Det gjør EØS-komitéen ved å treffe beslutning om endring i en av EØS-avtalens 22 vedlegg. I beslutningen vedtas det at det aktuelle vedlegget til EØS-avtalens endres ved at rettsakten føres inn og dermed innlemmes i EØS-avtalen. EØS-komitéens beslutning vil ofte tre i kraft etter at alle tre EFTA-statene har meddelt at forfatningsrettslige krav er oppfylt, dvs. etter stortingsbehandling.
Norsk rett som gjennomfører EØS-retten
EØS-avtalens hoveddel og rettsaktene som er innlemmet i EØS-avtalens vedlegg er traktater, dvs. folkerettslige avtaler. Traktater må gjennomføres i norsk rett for å komme til anvendelse for norske rettssubjekter. Det innebærer at rettsanvenderen må finne hvor EØS-retten, herunder EØS-avtalens hoveddel, forordninger og direktiver, er gjennomført i norsk rett.
Rettspraksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen
Rettspraksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen er rettskilder i EU- og EØS-retten.
De viktigste sakstypene EU-domstolen og EFTA-domstolen er gitt kompetanse til å behandle av henholdsvis EUs medlemsstater og EFTA-statene er prejudisielle avgjørelser for EU-domstolens vedkommende (TFEU art. 267) og rådgivende uttalelser for EFTA-domstolens vedkommende (ODA art. 34), traktatbruddsøksmål (TFEU art. 258 og ODA art. 31) og ugyldighetssøksmål (TFEU art. 263 og ODA art. 36).
Rettskildemessig er prejudisielle avgjørelser fra EU-domstolen og rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen sentrale. I slike avgjørelser gir de respektive domstolene uttalelser om hvordan aktuell rett skal tolkes. Aktuell rett kan eksempelvis være en bestemmelse i en forordning.
Generaladvokatens forslag til avgjørelse
EU-domstolen avsier sin avgjørelse etter å ha hørt Generaladvokatens forslag til avgjørelse. Generaladvokatens forslag til avgjørelse er ikke bindende og har lavere rettskildemessig vekt enn rettspraksis fra EU-domstolen, men forslaget kan anvendes som støtteargument eller være en ren informasjonskilde til hva saken for EU-domstolen handlet om.
Juridisk litteratur om EU- og EØS-rett
Juridisk litteratur som behandler EU- og EØS-rettslige temaer kan gi juridiske argumenter for en bestemt forståelse eller løsning av et rettsspørsmål. I tillegg kan juridisk litteratur være en kilde til å forstå EU- og EØS-retten.